Fikk akkurat en ufattelig trist telefon. Jorunn, mora til Trond ringte meg istad. Trond er død
Det begynte for en god stund tilbake. Trond mistet følelsen i den ene siden av kroppen. Han hadde vanskeligheter for å prate, å ble redd. På lege senteret ble han ikke tatt så alvorlig, og han ble etterhvert sendt hjem. Så seinere skjedde det samme igjen. Han mistet følelsen, og be sendt direkte på sykehuset. Han hadde kreft.
Svulsten på hjernen hadde han hatt siden han ble født. Når den vokse i takt med hjernen og kroppen fikk den plass. Men når han ble voksen, så vokste ikke hodet lengre. Det ble trykk inni hodet, og saker og ting begynte å skje...
Etter en stund, ble svulsten ble fjernet. Vi var alle glade for at det hadde gått bra med han. Men det varte ikke lenge. Måneder seinere så hadde han tatt nye bilder. Svulsten var tilbake.
Han begynte på en slags cellegift igjen. Det var både oppturer og nedturer. Etter hvert gikk ned så lang ned at de fant ut at de ikke kunne gjøre noe mer for han i Norge.. Fikk igjen telefon fra mora om at de skulle prøve en siste utvei. Danmark var håpet. I Danmark begynte han på en annen type medisin i tilegg til den andre. Det ga gode resultater, og utsiktene var gode. Etter ca 3 uker ble han sendt hjem til Norge igjen. Han ble kjørt av pappan siden det var det raskeste. Der hadde han sendt pappan Jan opp på tax-free'n, for å kjøpe gave til meg. Han rakk aldri å gi den til meg
Noen dager etter at trond kom hjem ble han veldig syk. Dagen før hadde hun funnet han sittende på senga si, grublende. "Mamma, jeg vil ikke dø jeg" var det han sa.
Dagen etter det gikk noe galt. Trond fikk et epelepsi-anfall av medisinene og lå i kramper til Ambulansene kom. Rett på sykehus igjen.
Trond har vært en god kompis fra vi gikk i klasse sammen på ungdomskolen til nå. Han var en kjernekar og alltid klar til nye sprell. Han var RÅ til å tulleringe å utgi seg som telefonselger:) Vi har i tilegg til skolen, kjørt trial sammen i mange år. Mange gode stunder derfra.
Når han kom på sykehuset, skjønte jeg hvilken vei det kom til å ta. Svulsten hadde blitt større.
Jeg sende ei melding til mora hans der jeg skrev at hun måtte gi han en klem fra meg og hilse og si jeg var glad i han. Jeg var redd jeg ikke skulle få si det selv. Legene trodde ikke han vill overleve natta. Men han våknet da litt opp og jeg var nede og besøkte han flere ganger den uka. Var godt å holde han i handa., og selv kunne si at jeg var glad i han. Selv om han ikke kunne prate, smilte han i hvertfall.
Istad kom telefonen. Jorunn ringte meg. Han hadde sovnet stille inn på formidagen idag fredag. Veit ikke om han hadde rukket å se modellbilen jeg hadde kjøpt til han. Det hadde han sikkert...
Så nå er nok min gode buddy hos bilgudene. For en liten stund siden hadde han besøk av Jan erik Larsen, han kjørte bilen, og Trond satt på. Trond hadde en stor bilinteresse og kjøpte og solgte biler ofte:) Trolig så sitter han i bilen og kjører sin Nissan 300ZX og titter ned på oss fra himmelen.
Takk for alle fine stunder sammen med deg. Vi møtes igjen. Garantert! Og da skal jeg kjøre ifra deg
Til minne om Trond Solli. Hvil i fred, det var kult så lenge det varte..
Alex
